Mikrofly, eller ultralett luftfart som det også kalles, er flyging av lette, 1 eller 2 seters fly som ikke overstiger en vekt på 300 kilo for en-seters fly og 450 kilo for to-seters fly. Om flyet er utstyrt for landing på vann, er det tillatt med en ekstra vektøkning på 50 kilo. Flyet må også ha en steilehastighet eller styrbar hastighet på motoren som ikke overstiger 65 kilometer i timen eller 35 knop.

Mikrofly med mikroforskrifter

Mikrofly, som har sin bakgrunn fra seilfly, har utviklet seg enormt fra slutten av 1970-tallet. Flyene utviklet seg ut fra et ønske om å finne en rimelig måte private kunne bruke fly som hobby. De første mikroflyene stammer fra Frankrike og USA. Etter som flytypen utviklet seg ble den på 1980-tallet underlagt reguleringer fra luftfartsmyndigheter verden over. Ultralette fly, eller mikrofly, fikk sine egne minimumforskrifter basert på at bestemte kriterier ble møtt. Selv om reglene er noe ulike fra land til land, følger vi i Norge de samme reglene som resten av Europa. Regelverket begrenser flyets dimensjoner til en maksimal startvekt til 450 kg hvis en ballistisk fallskjerm er installert og en maksimal stallfart på 65 kilometer i timen. Definisjonen forsikrer at flyet har en lav landingshastighet og kort landingsstrekke i tilfelle motorfeil. I de fleste velstående land representerer mikrofly nå en betydelig andel av den globale sivile flyparken, for eksempel i Canada hvor mikrofly i oktober 2010 utgjorde 19% av det totale sivile flyparken. I andre land som ikke registrerer ultralette fly, som USA, er det ukjent hvilken andel av den totale flåten de utgjør. I land der det ikke er noen spesiell ekstra regulering, anses ultralette fly som vanlig fly og de er underlagt sertifiseringskrav for både fly og pilot.

Elektrisk drevet mikrofly

Store fremskritt innen utvikling av batteriteknologi har ført til at man i dag finner en rekke mikrofly med elektrisk motor. Flytypen er som skapt for denne teknologien og har også gjort til at innkjøp av mikrofly rimeligere. I tillegg er det langt lavere vedlikeholdskostnader på denne typen motorer. Det var i 2007 at det første banebrytende selskapet på dette feltet, Electric Aircraft Corporation, kunne tilby sine første fly med elektriske motorer. Den 18 hk motoren veide bare 12 kg og hadde en effekt på 90% kontra en bensindrevet motor. Batteriet besto av en litium-polymer batteripakke på 5,6 kWh som ga 1,5 timers flyging under optimale forhold. Denne motoren ble utviklet av ingeniøren Randall Fishman og er fortsatt tilgjengelig på de aller minste flyene til selskapet. Siden starten i 2007 har selskapet utviklet fire nye motorer og forbedret batteripakkene ytterligere. Deres mest effektive fly og motor tilbyr i dag en flytid på 4 timer under optimale forhold. I dag står Electric Aircraft Corporation bak 60% av alle elektriske mikrofly som selges på verdensbasis.

Mikrofly i Norge

Antall mikrofly i Norge har økt betraktelig de siste 20 årene. Det faktum at de er rimelig å gå til anskaffelse av og krever minimalt med lagringsplass er avgjørende faktorer for økningen man har sett. I dag er det tre ulike mikroflyklasser i Norge:

1: Vektskift, også kalt trike eller motoriserte hangglidere. Denne typen styres med en styrebøyle som forskyver tyngdepunktet under vingen. Dette er samme prinsipp som er i bruk på en hangglider.

2: Rorkontroll, ofte også kalt 3-akse, er et fly som styres med stikke og pedaler akkurat som i et vanlig fly.

3: Gyrokopter, også kjent som Autogyro, er et fly med en vertikal propell som gir fremdrift og en fritt roterende rotor som gir løft.

Det mest populære mikroflyet i Norge er 3-akse fly. Denne typen fly har sett en enorm utvikling de siste 20 årene og dagens fly har ytelser og funksjonalitet som tilsvarer lette 2 seters motorfly av klassen under 12.500 kilo.